.jpg)
Side 7
VÆR SÅ
SNILL
Tenk deg
strenger av en lyre
Under nattens
bleke ansikt.
I grågul
morgendis
Fødes en
ny vår.
Vi lever
under kunstens vinger
Og
strekker hals som duer og gjess.
Våre
vanskelige valg tapper krefter.
Vi er
frarøvet å være oss selv.
I regnet
lusker en fremmed,
Og mørket
klamrer seg fast
I fjell
og fjord.
Vi er
underlagt temperaturen,
Og holder
oss nær ferjemannen
Når livet
butter imot.
LIVET
Fordi jeg
har elsket livet,
Må jeg dø
i sorg.
Jeg har
sent min glede mot stjerner,
Og mistet
mitt hår.
Jeg har
sprunget og løpt i regnet,
Og tatt
imot vindens jag.
Mine kinn
er røde som barnet
I lek
under morgensol.
Jeg har
kysset og elsket den ene,
Og sunget
sangen til ende.
Nå er jeg
fri til å gå min egen vei
Med
sunkne knær.
Jeg
strekker mine hender
Og ber om
fred på min reise.
Jeg
kjenner himmelen kaller,
Og ser
meg med engleøyner.
Side 8
SKRIK
Når jeg
er død,
Kan du
skrike gjennom alle rom.
Men tenk
på meg iblant,
Så jeg
vet at jeg ikke lever forgjeves.
Da jeg
levde, sier den berømte mann,
Var
øyeblikkene som dråper
Og dager
som seil.
Gå ifra
meg i fred.
La meg få
hvile på en hvit og øde strand.
Men lev
du videre,
Som lyng
på store vidder.
LÆR MEG
Lær meg å
elske fjellet
Og
furuskogen.
La huset
skjule mitt ansikt,
Så jeg
kan være naken.
Jeg vil
male morgenlyset
På en øde
øy.
Lær meg å
se detaljer i landskapet,
Og vis
meg den beste vei.
Lær meg å
fly i tiden
Med
vinger av drøm og dikt.
Lær meg å
male min gode søster
Mens hun
ennå lever.
Og lær
meg å elske det mektige hjerte
Som
hamrer og går,
Til
nattergalen roper mitt navn.
Side 9
SYK
Jeg
skjelver i vinternatten.
Mine øyne
er som døde fakler.
Nesen
renner,
Og mine
hender er valne og grå
Som en
gammel bjørk.
Jeg vil
reise ut.
Jeg vil
dø i et fremmed land.
Min
livgarde venter.
I jammer
skal jeg lykkes som soldat,
Før mine
kunstverk smiler.
Jeg er
syk. Se på meg, uten briller.
Jeg tåler
mindre og mindre.
Ensomheten
er en klam hånd.
Jeg
vakler fra rom til rom.
Staffeliet
puster blod.
STAKKARS
Mine
siste penselstrøk
Hviler
over horisonten i blått.
En kjølig
vind,
En farlig
tanke om forlis.
En morgen
står du med lengsel i blikket
Og maler
kongen eller en due
Til
tidsfordriv.
De er
mine barn, sier Edvard.
Stakkars
de som fortæres.
Søsken,
og faren bukker under
I en
endeløs storm.
Edvard
blir også syk, men overlever.
I hundre
år med samme pensel.
Benådet
av engler.
Født til
kunstner, elsket som få,
Gir han
oss sine barn,
Hele
galleriet.
Som en
malstrøm av anger, og begjær
Etter et
høyere lys.
Side 10
STILLE
Vær
stille, stille
Mens
poeten skriver,
Mens
ravnen eser ut sin plage.
Vær
stille, vær rede
For likskue.
Ditt liv
er altfor rikt her nede.
Kom med
din sprukne båt,
Og dans
med oss.
Vær
stille med nye klær.
Se tåken
svinner.
Håret
legges til tørk,
Og natten
ruller over jorden
Som
bølger fra det uendelige rommet.
Kunstneren
dekker sitt hode
Og
signerer bilder
Til en ny
utstilling i Hamburg.
Avkledd
skal kunstneren
Reise en
søyle, synlig for alle.
En bauta
for barn
Som er
båre frem i angst og skrik.
HIGER
Kunsten
higer mot stjerner
Munch
higer mot sin egen isse.
Det er
livet som utfolder seg i atelieret,
I
skråværelset med honningglass
Ble Munch
forskånet for krigen, og overlevde.
Side 11
MADONNA
Madonna,
Madonna,
Hvor har
du vært? Hvor er ditt smykke,
Din lyse
jakke, din nattergal?
Rop meg
nær deg, rop meg hjem.
Vekk meg
når jeg sover.
Lys mitt
ansikt under ditt flammende bål.
Søk meg
over hele jorden.
Fra høye
fjell kan fanfaren lyde
Som et
ekko gjennom verdensrommet.
Madonna,
min elskede.
Kom til
åpne dører, til en hytte i skogen,
Der jeg
venter med levende lys
Og
druevin.
TID
Tross
alle odds,
Mister vi
følelsen av nærvær.
Bare ved
å gjenskape maleriet
Speiler
det kraften, bærer det oss
Som små
barn på vinger.
Vi har
ikke tid å se oss tilbake.
Det er
ikke forsøket verdt å protestere.
Alt
ligger i vår egen natur.
Vi skal
vite at tiden reiser sin egen sjø.
Med
skarpt blikk, og en indre glød
Åpner
tiden nye dører
For sine
elskede barn, for Madonna og Skrik
Som
ligger som en besettelse
Av rikdom
og begjær.
12
EDVARD
At en så
liten gutt
Kan bli
så stor.
Sønn av
Christian og Laura,
Med
barneflokken.
Han
opplever tuberkulose,
Og moren
dør.
Søsteren
Sofie dør,
Og broren
dør.
Av fem
søsken er det snart ikke flere.
Mange
familier blir til støv.
Edvard
kjemper for livet,
Og tegner
alle
Med
intens innlevelse,
Som en
kirurg med kunstnerblod.
Han
debuterer i 1880
Med et
hode av kong Gustav,
Og i
desember samme år
Med
maleriet På morgenkvisten.
Hvilken
lykke å være født.
Som bohem
levde han.
Benådet
som få,
Gav han
kunsten til oss.
Edvard
sine barn
Er blitt
vårt arvegods.
Han gav
oss alt med olje og penn.
Skrik og
Madonna er utsøkte lys
I en
vanskelig tid.
I dag
slår vi ring om Edvard
Som ofret
alt,
Til et
galleri for evig vår
I
landskapet, i blomsterbedet.
13
STILLHET
Stillheten
taler, og setter spor
I byens
vakre gater.
En ekte
stillhet er oppslukt i regn
Som
plasker ned bak hvite fasader
På Harald
og Sonjas plass.
Men
hovedveienes brum
Trekker
til seg fuglenes kvitter,
Og
smykker landskapet med jern
Til
skruer og spiker.
Stillhetens
lyse hender, er stråler av sol.
De
ankommer tidlig på dagen,
Og hvisker
lydløst
Til
mennesker som traver forbi.
Tiden har
sitt eget språk,
Et drønn
av tapt helg.
De
mektige sukker for sin rikdom,
De gamle
sukker etter lånt tid,
Og blir
husket for det.
Stillheten
har ingen grenser,
Og
betrakter oss med små øyner
Fra tilskuerplass.
Selv er
vi midt i livet, på arenaen,
Og
fremstår som lånte bøker,
Med
fortellinger og glade dikt.
TILSKUER
Jeg er en
tilskuer, og ser alt.
Jeg
dømmer innsatsen til skuespillerne
Bak
teppe, de som fremstiller
Et
hemmelig skuespill for verden,
Så vi må
tro det vi ikke ser.
Jeg
venter på siste akt,
Med
sceneskifte, og masker til alle.
14
SKRIK MEG
OVER BROEN
Stumme
skrik høres i natten.
Skrik meg
over broen
La solen
stige opp bak fjellet,
Så vi kan
leve.
Skrik meg
hjem til madonna,
Til en
deilig favn
Med
utsikt til havet.
Skrik meg
til Åsgårdstrand.
Skrik til
du har vunnet din elskede.
Elsk deg
selv over alt,
Til dager
og netter blir stumme av skrekk.
Elsk
madonna, din gullblomst.
Livet
blir forlenget under dine vinger.
Kom
nærhet, du myke fiol.
La meg
smake ditt hår og din munn.
Kom,
trofaste elskerinne.
LÅNT TID
Kjærligheten
rører ved mine årer.
Duene
kurrer.
Stillheten
er lånt tid.
Her vil
jeg leve.
Kjærligheten
viser seg frem.
Jeg er
tilsynelatende alene
Med en
engel fra Gud.
Trærne lyser,
øynene lyser.
Våre liv
blafrer i vinden, ved en strand
Over
grensen.
Lykken er
endeløs.
Jeg er
rik, og nyter stillhetens villmark
Som min
egen kropp,
Mens
duene kurrer, og det er aftentid.
15
Å LESE
Å lese
Munch
Er å
gjenopplive minner
Fra
kunstnerens almanakk.
Hver dag
gikk han en tur i rommet,
Så ut
vinduet,
Og smakte
på været.
Om
kvelden var det ganske stille,
Og døren
var låst.
Munch var
redd mørket.
Munch
skrev dikt,
Og
noterte fra sitt indre liv.
Det er
merkelig å lese Munch i dag.
Moren døde,
og søsteren Sofie.
Snart var
han alene igjen med sin kunst.
Ingen
over, og ingen ved siden.
SPASERTUR
Vi går
nede ved Mjøsa
Og
betrakter landskapet
Og elven
som renner majestetisk.
Klokken
er syv,
Og det er
vinterkveld i graset.
Vi
snakker om å være sammen
Gjennom
hundre år.
Og er
enige om å si ja
Når
presten kommer.
Vi har
ingenting å skjule.
Vi er
håndplukket for hverandre,
Sier en
indre stemme.
Det er
tredje juledag, det året
Kongen
ble lagt inn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar