SKRIK OG MADONNA * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 12-2013)

torsdag 21. mars 2013

SKRIK OG MADONNA av Sigve Lauvaas * Side 34-41 (Bok 12-2013)

Treet-Gogh-Ill

Side 34

SLUKK IKKE LYSET

Slukk ikke nattens lys.

La ikke kunsten dø.

Himmelens lerret er ferdig malt.

Jorden lever i lengsel.

Slukk ikke lyset, og ordets glød.

Lykken ligger i lyset.

Her skal det boble i grønt, og hav.

Og fuglene er våre venner.

Blomstene smiler i lys og regn,

Og puster i nakne kropper.

Lyset vil favne den minste med glød,

Den største med varme tanker.

MORGEN

Det lysner, det lysner,

Og øynene kommer frem.

Daggryet står i hage og hus

Som en vibrerende strøm av liv.

Lyset har anker og seil,

Og går over hav og land.

Og den som kan fange lyset,

Kan leve som en gudbenådet kunstner

I hundre år.

Ingen vinter kan fryse lyset bort.

Hver morgen kommer som en gjest i rommet,

Og favner i dypet, favner den frosne sjel

Til en edel blomst.

Langs veikanten spruter lyset

I lyng og forglemmegei.

Og høyt til fjell glinser lyset i bergveggen

Med en hemmelig innskrift

Av engler.

Side 35

TIDEN

Tiden sleper seg frem

Langs veien.

Den sleper og sleper i vinden,

Og tar oss i kappløp.

Tiden øver minutter, dager og år,

Til den får vinger og flyr.

Den sleper som en gammel

Over passet

Til de synlige sin verden.

Alt ligger til rette for tiden,

Og ungdommen forlyster seg.

Tiden stuper i veldige kast,

Og bor i oss som en elektrisk kabel

Over sjø og land.

LYKKE

Jeg ønsker til lykke med dagen,

Ønsker sannheten til lykke.

Så gammel, og ingen madonna.

Lykken kommer og går.

Så vidt jeg forstår, er lykken seg selv nok.

Det er en størrelse som skor seg.

Det lønner seg å ha et høyt nummer.

Da har en noe å gå etter.

FOLK

Fra en folketelling til en annen

Ser vi en bevegelse.

Fødsler, og nye fødsler.

Nykommere fra kroppens dyp skriker,

Og vandrer mot ekvator.

Her er for kaldt, og sirkuset plager oss.

MUNCH

I Munch sitt landskap

Var mye lys, men også mye mørke.

Trærne hadde dype røtter,

Og menneskene hadde sjel.

Alvorlig tok Munch penselen

Og lagte noen buer til en stjerne,

Troverdig etter van Gogh.

Han jobbet til han var fornøyd.

Roper du etter Munch, vil han ikke svare.

Kun i hemmelighet vil han komme til deg,

Og avdekke sin kunst.

Den lyser igjennom natten på kvisten,

Der mesteren ligger med staffeliet

Som sengevarmer.

SKRIV

Skriv deg glad.

Gleden ved ordet,

Er som gleden med farger.

Hvert tegn er en åpning til nye tegn.

Som et hekletøy, som vev

Samler vi ord og farger

Til en billedbok.

Skriv, sier den lærde,

Så du ikke glemmer du har levd.

Minnene holdes i mønster,

Så vi kan paradere når kongen kommer,

Være oss selv, åpne for kjærlighet

Og det frie ord, åpne for kunsten

Som bærer oss gjennom livet

På toner av regnbuestrenger.

Skriv deg glad til det siste,

Så kan vi gå tur sammen

Bak forhenget.

37

FØDT

Også han ble unnfanget av sin mor.

En liten kropp i begynnelsen,

Som ble til en stjerne.

Født med gråblå øyner, og banet seg vei

Som napoleon i hvite grønne klær,

Og gikk gjennom isen.

Alt skjedde fort unge år.

Han ble født til å elske.

Og drømte om å reise langt.

Også han så dødens favntak,

Og ble forvisset om at han skulle leve,

Og gi seg helt for kunsten.

Mesterverk til mesterverk ble til et galleri.

Og noen verk ble solgt, nødigst.

Det var hans egne barn.

LANDSKAP

Hvem kjenner sitt eget landskap

Godt nok til å måle og veie?

Hvem vet om ordene er sterke nok

Til et gjerde rundt alt?

Derfor stanser jeg ofte, og kikker rundt meg.

Det er mye som går meg forbi.

Men jeg har mye å takke for.

Det vet alle.

Landskapet roper, når du hører.

Musikken i landskapet gir seg selv til oss,

Som en elsket venn.

Og vi kan fylle våre kar med musikk,

Helt til vi sovner.

Og kunstneren skriver signatur.

STEMMER

Edvard hører stemmer i bilder.

Hvert penselstrøk gir lyd.

Hans ulykkelige kjærlighet toner

I hver farge,

Og ord blir tema med gjenklang

Som brenner seg fast

Og puster i kunsten,

Som strømmer i vannet.

Edvard maler i sorg, maler

Sine søsken i sykdom,

Og håper på et under.

Edvard var ikke døv for Gud,

Men trodde på menneskelig makt.

Mesteren maler sine egne.

Et galleri med barn

Får hjertelig signatur.

De skal leve.

UTVIDELSE

Det blå rommet utvider seg,

Stjernene kommer nær.

Vi roper til hverandre fra fjellene.
Horisonten blir større.

Havet blir endeløse strekk

Bak en buet plattform.

Filmen ruller i isen, og bevares

Som kjortel og lær.

Hvert bilde har sitt eget språk.

Vi skal kjenne lyden

Når isbreen utvider seg, eller kalver.

I rommet strømmer mennesker

Som kreps og reker til et festmåltid.

Vi må ta høyde for alt

Mellom himmel og jord.

SPILL

Nådeløse strenger.

Spill fra en griffel. Ord i vind.

Musikk mellom greiner.

Min sjel fryder seg nok.

Snart vil solen banke på. En lyd

Høres i det fjerne.

De fattige er ute i stormen.

Mine sanne venner roper.

Det bankende liv er i oss,

Som dag og natt, som drømmer,

Fra en tidlig morgen i teltet

Med dansende svaner.

GLEDE

Gledelig jul.

Sannheten lyser i stjerner.

Sannheten møter oss i natten

Som lyser glede og håp.

Et barn er født.

I tiden fødes en ny tid

Som aldri dør.

Og nye stjerner kommer opp

Mellom hellige trær

På natthimmelen.

Gledelig jul i dag.

Over byen så jeg en stjerne.

En konge er født i nåde,

I våre gjerningers lys,

Så vi skulle leve.

Sannheten forkynner fred.

Hvem hører sannheten,

Som ikke er født i navnet?

40

LYS

Bebreid ikke noen,

For vi har ikke lenge igjen.

Skjønnheten og lyset hører sammen.

Vi er ukjente, og trenger ro

For å overvinne problemene i livet

Som hoper seg opp som knuter på en stilk,

Som sorte flekker i lyset,

Som martyrblod over hele verden.

Bebreid ikke noen

For at du ikke strekker til.

Det skal øvelse til alt, og vi må være ærlige.

Vi må ikke tåle urett og galskap,

Men kjempe for sannhet og rett

I ordet som lyser, og gjør oss til mennesker.

Vi er ambassadører for den hellige kunst

Som er nedlagt i skaperverket,

Som hviler i naturen med lengsel

Etter en ny soloppgang.

UNDERLIG

Det er underlig

At vi ser oss selv så forskjellig,

At vi smaker ulikt,

Og kjenner elementene

Hver for oss.

Det er underlig at vi blir flere,

Etter så mye krig, epidemier og hunger?

Vår smerte er som et pust.

Noe bak alle gitter holder oss sammen.

Det er underlig å leve

Og oppleve døden i søskenflokken.

Det er livets lodd å takke for alt.

Det gir styrke for en ny dag.

Og vi forsoner oss med tanken.

41
TROSS ALT

Tross alle malerier

Og kjærligheten til kunst,

Elsker jeg blåe glass, og blåe fjell.

Jeg elsker det synlige og usynlige,

Og snakker gjerne om drømmer.

Vi er tross alt bruddstykker,

Og må forsone oss med livet slik det er,

Og har blitt, etter mange år på vandring.

Tross alt er vi i rommet.

Jeg har på meg ullklær,

Og stirrer i natten etter en stjerne.

Jeg elsker det himmelblå teppet,

Og Stjernekveld av Edvard Munch.

Men jeg er ingen kunstkjenner.

Jeg leser skygger og berøringspunkter.

Det er tross alt bedre å tro enn å tvile

Om sannhet og kunst.

SOVE

Verden sover. Jeg sover.

Jeg planter et tre,

Og morgendagen har ingen sett.

Verden sover gjennom natt og tåke

Til en grønn morgen.

Det er en drøm om å komme hjem.

Jeg sover som fuglene,

Og ser etter brødfatet, som etter en juvel.

Det er vesentlig å være uthvilt

Når en skal skrive.

Det er godt å kjenne glede,

Og være til for noen som strever

Med å tenne et lys.

Mine blogger

Blogger jeg følger

onsdag 20. mars 2013

SKRIK OG MADONNA av Sigve Lauvaas * Side 25-33 (Bok 12-2013)

Stjernenatt-Ill

Side 25

BERØRING

Jeg berører deg, sier Madonna.

Og Skrik berører.

For å kunne se kroppen

Må linkledet av.

Det glødende brystet kommer til syne.

Ifølge Skrik, er Madonna brent kjærlighet.

Det er vår lodd å oppleve

Noen brente dager,

Og verden blir en annen.

Madonna og Skrik berører på hver sin måte.

Elskoven er synlig.

Tausheten vet ingen om.

Skriket høres på gater og torg,

Som ekko i fjell.

Jeg berører deg, sier den utvalgte,

Og spindelvevet knytter seg sammen.

Skyene snakker, himmelen nynner.

Vårt innerste er en åpen dør.

Kanskje noen kommer i aften?

Vi må snakke lavt.

Vi er tilfreds med skumringen, med månen

Som seiler over huset,

Og henger over oss når går tur.

Elskede par i parken burde vite

Verden er et underlig sted.

Kunsten jager oss opp av sengen med skrik,

Og Madonna favner oss

Med visdom og glød.

Poppelen svinger i tunet,

Og solstrålene henger rundt halsen.

Madonna nærmer seg, og Skriket er i rommet

Og gir oss et hint om livet og døden,

Som berører alle.

Side 26

GULL

Taushet er gull.

Skrik det ut, at taushet er gull.

Og noen vil høre,

Noen vil lete etter skjulte skatter.

Udødelig kunst i gallerier,

Og mellom søsken:

Hvor blir de av?

Kan kunsten leve sitt eget liv?

Vi kjemper oss igjennom villmarken,

Og ender på et galleri

Med tanker om bilder på veggen.

Hvem henger der om hundre år?

Stillheten mellom bildene er synlig.

Alle stirrer. Ingen kommenterer.

Andakten lyser av kunsten

Edvard Munch er gull.

Å SE

Jeg satt på en høyde

Og betraktet et bilde i Beograd.

Det var tidlig morgendis,

Og åpningstidene i bakeriet kjentes.

Lukten av bakverk gikk som ild

Langs gateveggen, til torget.

Her satt jeg som ganske ung

Med en pose tomater.

Men fristelsen ble for stor.

Jeg kjøper brød av begjær etter noe godt.

Togturen i Europa ente i Aten,

Med kurs for perleporter i Norge.

27
LYS

Uten lys blir ingen født.

Himmelens mange hull er dekket av stjerner.

En gang vil dørene åpnes,

Og vi er på vei til det blå osean.

Englene vil vekke oss.

Vi er håpløst forelsket, og bærer på en lengsel

Som aldri hviskes ut.

Vi er født til kjærlighet og håp.

Lyset bærer oss på vinger.

Som et tre med røtter løftes vi mot horisonten,

Der alle blir forvandlet i et nu,

Og jorden ror videre med ordene.

Ordet skaper en ny himmel,

Og en ny jord med stier som fiolinstrenger,

Hvor vi kan vandre rundt om nettene

Og kjenne hverandre som barn.

EVIGHETEN

Er evigheten et minne,

Hvor lyset aldri slokner, en safe

For hukommelse og kjærlighetsbrev?

Skal vi, som var blitt til støv, våkne

Og kjenne hverandre som blomster,

Være sammen i evigheten?

Som kirsebær og moreller, gir vi alt,

Til frøet er igjen.

Vi må ha noe å smukke oss av i evigheten.

Er vi lys, skal vi bli mer lys,

Og brenne mer intens i det fjerne,

I vissheten om at vi er tatt opp som engler.

NYTELSE

Barn kan også ha nytelse.

Hele våren er nytelse.

Våre kropper nyter hverandre i toppklasse,

Og er et fellesskap med føtter

Som vandrer rundt og rundt

På leting etter Madonna eller Skrik.

Og isbreen kalver, og gåsungene kommer.

Gravene blir varmere, og sauene skal til heis.

Bjørnen våkner, og barna får sine kyss

Som snøklokker langs veien.

Og katten maler,

Og Munch maler Madonna

Til nytelse for alle folk.

Med et uskyldig ansikt hører vi et skrik,

Og får ikke sove.

Nytelsens time er brutt,

Og vi går tettere sammen

Og lever på erindringen i forværelset,

Der alle har nok med sitt.

ALLE MINE LYS

Slukk ikke lyset.

La lys gro som steiner på dyrka mark.

Alle mine lys er som føtter og ord

Som vandrer fra sjel til sjel med et budskap.

En hilsen om fred på jord, hører til

God dannelse i de levendes hjem.

Jeg har armringer av lys.

Og solen lyser meg på veien

Til andre siden, til en blå horisont

Med lyskupler i taket.

Ordene blir til lys på fjellet, og favner oss

Som levende perler i himmelrommet.

29
LANDSKAP

Når vi fødes

Går vi inn i et landskap

Med hode først.

To hender strekker seg ut.

Vi lengter etter et større landskap.

Jeg kommer til deg.

Du kommer ikke til et tomt rom,

Men til et rom som lengter

Som en mor lengter.

Og ingenting hadde vært

Uten ditt landskap, som vi deler opp

Som kakestykker.

Når vi fødes får vi en arv.

Den er nedlagt i gener, og bildet

Som forteller om opphavet.

Og hånden spriker som trær og stjerner.

Og døren er åpen for alle inntrykk.

Det nye mennesket blir formet

I landskapet, og gjør det til sitt eget

Med lengsel og smerte.

SKRIK

Jeg forakter ikke skriket,

Men er åpen for å lytte.

Det skriker i byen og på havna.

Noen venter, og noen blir forbigått.

Noen blir aldri sett eller hørt.

Skriket minner om den farlige veien

Med sirener hele natten,

Og blinkende lys på gatehjørnet,

Mennesker i krig og elendighet, bløende sår.

Ved daggry kler vi oss,

Og møter Skrik i døren.

Det er vår bror.

ET TRE

Et tre med røtter i været.

Det er stjerner.

En håpløs kjærlighet er musikk

Som følger oss hele livet.

Det var bedre med hull i taket

Enn hull i himmelen.

Men hvor skulle vi ta stjernene fra,

Uten kjærlighet og lys?

Et tre uten røtter,

Er mennesker uten Gud.

Treet strekker seg i været,

Og alle har noe å strekke seg etter.

Det gjelder bare å komme i gang.

KLOKKER

Om klokkene slumrer,

Om snøklokkene blir for sinket,

Om ropet fra jorden blir til klokker

I lyng og vier,

Så hører vi lyden av folk.

Alle har en klokke i livet.

Og barna smiler og ler.

De har mye å glede seg over.

Hver ny dag er en sjelden gave.

Gud vet hvem som trenger det mest.

Klokkene lurer døden,

Og hamrer og kaller de sløve til liv,

Så veien kan bli ferdig,

Og alle kan gå rakrygget gjennom porten,

Når den tiden kommer, og lysene slokkes.

31
SKYGGE

I skyggen av Skrik og Madonna,

Trøster og gleder vi oss i hverandre

Som gåtefulle barn.

Det som skjer, det skjer,

Og vi er til stede, opplyst og fattet

Den verden vi lever i.

Vi fryder oss over å vinne hverandres gunst.

Men plutselig er livet slutt,

Og solen forsvinner.

Og alt som var et lysglimt, en fødsel,

Er borte som et eventyr.

Kanskje er det skygger alt

Mellom himmel og jord.
Og vi er forbipasserende med hjerter

Som holder maskineriet i takt.

Epletrærne blomstrer, kornet modnes.

Våre søsken møter oss med bistand

Når vi trenger mer olje på lampen,

Og vi er utbrent.

Da kommer en ny vår.

FRA SKOGEN

Den som kom fra skogen

Med ord i bagasjen, og skrev,

Ble storbyens mester.

Og skogens kulde strekte seg ut,

Men fikk ikke ranet til seg

Ordene, som var blitt til folkesang

I orkesterlosjen.

Fra skogen kommer alle med dannelse,

Og bygger et nytt liv på grensen

Med røtter og stjerner.

PILEGRIM

Du milde måne, du pilegrim

Med vingespenn som regnbuen,

Kom til mitt hus.

La de grønne blader vokse, og stig varlig,

Som til høytid i landskapet.

Kom nær meg i dag.

Du som vandrer hvileløst mot ukjent mål:

Se etter stjerner i horisonten.

Kanskje finner du kornblomster,

Og kan spise deg mett.

La tider med fred og gyllen høst

Prege ord og gjerninger.

La meg se en levende ånd

Hvile i landskapet.

Da kan pilegrimen synge

Englenes sang.

Da vil klokkelyngen gi lyd fra fjellet

Med vardebål, og utsikt

Til de levendes land.

SØKE

Vi søker historien

For å kjenne veien frem.

Den som forstår sine røtter,

Forstår seg selv.

Gammel sannhet er nyttig som søyler

I nye byggverk.

Vår tid, uten avstand,

Trenger søyler for erkjennelse,

Visdom og fred.

Vårt håp er å overgå oss selv,

I følelse og nærhet til Skaperen.

DRØMMER

Når drømmer blir til ord som skrives ned,

Og bilder blir til kunst for en hel verden,

Åpnes våre øyner,

Og vi ser hvor verdifulle vi er

I lyset av det evige.

Vi drømmer og får syner om noe vakkert og stort.

Dette må vi favne med begjær,

Og male bilder som varer,

Og la det prege oss til makt og håp

Om sannhet i navnet.

BØLGE

Lik en bølge av fattige,

Kommer flyktninger fra øst og sør,

Til det høye fjellet.

Her brenner vi bål fra kyst til kyst

For å feire St Hans,

Til himmelens stjerner slukner.

Og gnisten til en ny dag stiger,

Og lyset blir alle til del som luft og vann,

Til alle har fått sitt mål,

Og bølgene går mot land med rekved

Til nye bål for mennesker

Som elsker å ri stormen.

FRISTELSE

Allting frister og skremmer.

Madonna og Skrik ser vi over alt.

Vi hører lokkende toner,

Og lystens jag roper i vårt indre.

Driften holder oss våkne, mens bølgene slår,

Og vi blir skremt av lykksalig ro til å seile.

tirsdag 19. mars 2013

SKRIK OG MADONNA av Sigve Lauvaas * Side 7-15 (Bok 12-2013)

Side 7

VÆR SÅ SNILL

Tenk deg strenger av en lyre

Under nattens bleke ansikt.

I grågul morgendis

Fødes en ny vår.

Vi lever under kunstens vinger

Og strekker hals som duer og gjess.

Våre vanskelige valg tapper krefter.

Vi er frarøvet å være oss selv.

I regnet lusker en fremmed,

Og mørket klamrer seg fast

I fjell og fjord.

Vi er underlagt temperaturen,

Og holder oss nær ferjemannen

Når livet butter imot.

LIVET

Fordi jeg har elsket livet,

Må jeg dø i sorg.

Jeg har sent min glede mot stjerner,

Og mistet mitt hår.

Jeg har sprunget og løpt i regnet,

Og tatt imot vindens jag.

Mine kinn er røde som barnet

I lek under morgensol.

Jeg har kysset og elsket den ene,

Og sunget sangen til ende.

Nå er jeg fri til å gå min egen vei

Med sunkne knær.

Jeg strekker mine hender

Og ber om fred på min reise.

Jeg kjenner himmelen kaller,

Og ser meg med engleøyner.

Side 8

SKRIK

Når jeg er død,

Kan du skrike gjennom alle rom.

Men tenk på meg iblant,

Så jeg vet at jeg ikke lever forgjeves.

Da jeg levde, sier den berømte mann,

Var øyeblikkene som dråper

Og dager som seil.

Gå ifra meg i fred.

La meg få hvile på en hvit og øde strand.

Men lev du videre,

Som lyng på store vidder.

LÆR MEG

Lær meg å elske fjellet

Og furuskogen.

La huset skjule mitt ansikt,

Så jeg kan være naken.

Jeg vil male morgenlyset

På en øde øy.

Lær meg å se detaljer i landskapet,

Og vis meg den beste vei.

Lær meg å fly i tiden

Med vinger av drøm og dikt.

Lær meg å male min gode søster

Mens hun ennå lever.

Og lær meg å elske det mektige hjerte

Som hamrer og går,

Til nattergalen roper mitt navn.

Side 9

SYK

Jeg skjelver i vinternatten.

Mine øyne er som døde fakler.

Nesen renner,

Og mine hender er valne og grå

Som en gammel bjørk.

Jeg vil reise ut.

Jeg vil dø i et fremmed land.

Min livgarde venter.

I jammer skal jeg lykkes som soldat,

Før mine kunstverk smiler.

Jeg er syk. Se på meg, uten briller.

Jeg tåler mindre og mindre.

Ensomheten er en klam hånd.

Jeg vakler fra rom til rom.

Staffeliet puster blod.

STAKKARS

Mine siste penselstrøk

Hviler over horisonten i blått.

En kjølig vind,

En farlig tanke om forlis.

En morgen står du med lengsel i blikket

Og maler kongen eller en due

Til tidsfordriv.

De er mine barn, sier Edvard.

Stakkars de som fortæres.

Søsken, og faren bukker under

I en endeløs storm.

Edvard blir også syk, men overlever.

I hundre år med samme pensel.

Benådet av engler.

Født til kunstner, elsket som få,

Gir han oss sine barn,

Hele galleriet.

Som en malstrøm av anger, og begjær

Etter et høyere lys.

Side 10

STILLE

Vær stille, stille

Mens poeten skriver,

Mens ravnen eser ut sin plage.

Vær stille, vær rede

For likskue.

Ditt liv er altfor rikt her nede.

Kom med din sprukne båt,

Og dans med oss.

Vær stille med nye klær.

Se tåken svinner.

Håret legges til tørk,

Og natten ruller over jorden

Som bølger fra det uendelige rommet.

Kunstneren dekker sitt hode

Og signerer bilder

Til en ny utstilling i Hamburg.

Avkledd skal kunstneren

Reise en søyle, synlig for alle.

En bauta for barn

Som er båre frem i angst og skrik.

HIGER

Kunsten higer mot stjerner

Munch higer mot sin egen isse.

Det er livet som utfolder seg i atelieret,

I skråværelset med honningglass

Ble Munch forskånet for krigen, og overlevde.

Side 11

MADONNA

Madonna, Madonna,

Hvor har du vært? Hvor er ditt smykke,

Din lyse jakke, din nattergal?

Rop meg nær deg, rop meg hjem.

Vekk meg når jeg sover.

Lys mitt ansikt under ditt flammende bål.

Søk meg over hele jorden.

Fra høye fjell kan fanfaren lyde

Som et ekko gjennom verdensrommet.

Madonna, min elskede.

Kom til åpne dører, til en hytte i skogen,

Der jeg venter med levende lys

Og druevin.

TID

Tross alle odds,

Mister vi følelsen av nærvær.

Bare ved å gjenskape maleriet

Speiler det kraften, bærer det oss

Som små barn på vinger.

Vi har ikke tid å se oss tilbake.

Det er ikke forsøket verdt å protestere.

Alt ligger i vår egen natur.

Vi skal vite at tiden reiser sin egen sjø.

Med skarpt blikk, og en indre glød

Åpner tiden nye dører

For sine elskede barn, for Madonna og Skrik

Som ligger som en besettelse

Av rikdom og begjær.

EDVARD

At en så liten gutt

Kan bli så stor.

Sønn av Christian og Laura,

Med barneflokken.

Han opplever tuberkulose,

Og moren dør.

Søsteren Sofie dør,

Og broren dør.

Av fem søsken er det snart ikke flere.

Mange familier blir til støv.

Edvard kjemper for livet,

Og tegner alle

Med intens innlevelse,

Som en kirurg med kunstnerblod.

Han debuterer i 1880

Med et hode av kong Gustav,

Og i desember samme år

Med maleriet På morgenkvisten.

Hvilken lykke å være født.

Som bohem levde han.

Benådet som få,

Gav han kunsten til oss.

Edvard sine barn

Er blitt vårt arvegods.

Han gav oss alt med olje og penn.

Skrik og Madonna er utsøkte lys

I en vanskelig tid.

I dag slår vi ring om Edvard

Som ofret alt,

Til et galleri for evig vår

I landskapet, i blomsterbedet.

STILLHET

Stillheten taler, og setter spor

I byens vakre gater.

En ekte stillhet er oppslukt i regn

Som plasker ned bak hvite fasader

På Harald og Sonjas plass.

Men hovedveienes brum

Trekker til seg fuglenes kvitter,

Og smykker landskapet med jern

Til skruer og spiker.

Stillhetens lyse hender, er stråler av sol.

De ankommer tidlig på dagen,

Og hvisker lydløst

Til mennesker som traver forbi.

Tiden har sitt eget språk,

Et drønn av tapt helg.

De mektige sukker for sin rikdom,

De gamle sukker etter lånt tid,

Og blir husket for det.

Stillheten har ingen grenser,

Og betrakter oss med små øyner

Fra tilskuerplass.

Selv er vi midt i livet, på arenaen,

Og fremstår som lånte bøker,

Med fortellinger og glade dikt.

TILSKUER

Jeg er en tilskuer, og ser alt.

Jeg dømmer innsatsen til skuespillerne

Bak teppe, de som fremstiller

Et hemmelig skuespill for verden,

Så vi må tro det vi ikke ser.

Jeg venter på siste akt,

Med sceneskifte, og masker til alle.

SKRIK MEG OVER BROEN

Stumme skrik høres i natten.

Skrik meg over broen

La solen stige opp bak fjellet,

Så vi kan leve.

Skrik meg hjem til madonna,

Til en deilig favn

Med utsikt til havet.

Skrik meg til Åsgårdstrand.

Skrik til du har vunnet din elskede.

Elsk deg selv over alt,

Til dager og netter blir stumme av skrekk.

Elsk madonna, din gullblomst.

Livet blir forlenget under dine vinger.

Kom nærhet, du myke fiol.

La meg smake ditt hår og din munn.

Kom, trofaste elskerinne.

LÅNT TID

Kjærligheten rører ved mine årer.

Duene kurrer.

Stillheten er lånt tid.

Her vil jeg leve.

Kjærligheten viser seg frem.

Jeg er tilsynelatende alene

Med en engel fra Gud.

Trærne lyser, øynene lyser.

Våre liv blafrer i vinden, ved en strand

Over grensen.

Lykken er endeløs.

Jeg er rik, og nyter stillhetens villmark

Som min egen kropp,

Mens duene kurrer, og det er aftentid.

Å LESE

Å lese Munch

Er å gjenopplive minner

Fra kunstnerens almanakk.

Hver dag gikk han en tur i rommet,

Så ut vinduet,

Og smakte på været.

Om kvelden var det ganske stille,

Og døren var låst.

Munch var redd mørket.

Munch skrev dikt,

Og noterte fra sitt indre liv.

Det er merkelig å lese Munch i dag.

Moren døde, og søsteren Sofie.

Snart var han alene igjen med sin kunst.

Ingen over, og ingen ved siden.

SPASERTUR

Vi går nede ved Mjøsa

Og betrakter landskapet

Og elven som renner majestetisk.

Klokken er syv,

Og det er vinterkveld i graset.

Vi snakker om å være sammen

Gjennom hundre år.

Og er enige om å si ja

Når presten kommer.

Vi har ingenting å skjule.

Vi er håndplukket for hverandre,

Sier en indre stemme.

Det er tredje juledag, det året

Kongen ble lagt inn.